Long COVID ble ansett som funksjonsnedsettelse og førte til diskriminering

Medarbeideren jobbet som tilkallingsvikar i en omsorgsbolig. Ansettelsen var basert på flere påfølgende vikariater. Under ansettelsen ble hun smittet med koronavirus og ble langtidssykemeldt. Etter å ha forlenget vikariatet en gang under sykefraværet, valgte virksomheten å ikke forlenge den ytterligere da sykefraværet fortsatte.

Diskrimineringsnemnda vurderte at begrunnelsen for manglende forlengelse var diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Nemnda viste til at selv om koronavirus vanligvis fører til midlertidig sykefravær, kan det også føre til langvarige helseplager. Det var tilfellet for medarbeideren. Sykdommen ble klassifisert som «long COVID», og hun deltok i rehabilitering. Nemnda understreket at det var irrelevant om virksomheten var klar over disse forholdene eller ikke.

IUNO mener

Saken viser hvor viktig det er å foreta grundige vurderinger ved lengre perioder med sykefravær. Virksomheter kan redusere risikoen for diskriminering ved å være proaktive. Manglende kunnskap om omstendighetene fritar ikke for ansvar. Dersom en medarbeider har en funksjonsnedsettelse, kan virksomheten være forpliktet til å vurdere rimelig tilrettelegging.

IUNO anbefaler at virksomheter etablerer klare rutiner for vurdering av individuelle situasjoner, dokumenterer tiltakene som iverksettes, og vurderer relevante tilretteleggingstiltak. Dette inkluderer etablering av rutiner i samarbeid med verneombud og aktiv deltakelse i dialogmøter. Vi har tidligere skrevet om oppsigelse under sykefravær her.

[Diskrimineringsnemndas avgjørelse av 16. oktober 2025 i sak 2024/51]