Midlertidig tilbakeslag for midlertidig ansatt
En tidligere medarbeider forventet å få en ny stilling i en virksomhet på bakgrunn av sin fortrinnsrett. Virksomheten var ikke enige og ga stillingen til den mest kvalifiserte søkeren. Selv om medarbeideren var kvalifisert, hadde han ikke rett til stillingen. Dette var fordi det ikke var noen likhet mellom arbeidsoppgavene i hans midlertidige stilling og stillingen han søkte på.
En kommune hadde midlertidig ansatt en koronavirustester til å jobbe på en mobil teststasjon. Etter et og et halvt års ansettelse ble ikke stillingen fornyet, som følge av et fall i smittetallene.
Kort tid etter arbeidsforholdet ble avsluttet søkte virksomheten en vikar til en stilling som jurist. Medarbeideren hadde nylig fullført sin master i rettsvitenskap og søkte på stillingen. Ettersom han tidligere hadde vært midlertidig ansatt i virksomheten, mente han at han hadde fortrinnsrett til stillingen. Virksomheten var uenig, og ga i stedet stillingen til en søker med 20 års erfaring innen offentlig forvaltning.
Virksomheten foretrakk erfaring
Retten konkluderte at medarbeideren hadde fortrinnsrett til stillinger i virksomheten, men ikke en fortrinnsrett til den spesifikke stillingen. Bakgrunnen for dette var at det ikke var noen likheter mellom arbeidsoppgavene i hans midlertidige stilling og stillingen han søkte på.
Retten la vekt på tre faktorer. For det første er formålet for midlertidige medarbeidere sin fortrinnsrett å forhindre at virksomheter bruker midlertidige “nedbemanningsprosesser” som et alternativ til oppsigelser som ville vært usaklige. Medarbeiderens arbeidsforhold ble imidlertid kun avsluttet som følge av en nedgang i smittetall, og var ikke relatert til den nye stilingen.
For det andre gjelder kvalifikasjonsprinsippet om at den mest kvalifiserte søkeren skal ansettes i offentlig sektor. I denne saken var det ingen tvil om at medarbeideren var langt fra den best kvalifiserte, da han ikke hadde noen tidligere erfaring.
Avslutningsvis var rekkevidden av fortrinnsretten uklar. For deltidsmedarbeidere gjelder fortrinnsretten kun for stillinger med liknende arbeidsoppgaver som den originale stillingen. Retten konkluderte at det samme måtte gjelde for midlertidige medarbeidere, da det ikke var noen grunn til at midlertidige medarbeidere skulle ha bedre rettigheter enn deltidsmedarbeidere.
IUNO mener
Denne saken gir viktig veiledning om når en midlertidig medarbeider har fortrinnsrett og til hvilke stillinger. Formålet til fortrinnsretten for faste medarbeidere er den samme som for midlertidige medarbeidere når disse oppsies på bakgrunn av virksomhetens formål. Denne saken kan derfor indikere at også medarbeidere som sies opp i nedbemanningsprosesser kun vil ha fortrinnsrett til liknende stillinger.
IUNO anbefaler at virksomheter foreløpig er forsiktige med å gjøre deltidsregelen gjeldende for faste og midlertidige medarbeidere. De faktiske omstendighetene vil alltid spille en viktig rolle. I denne saken var det tydelig for alle at arbeidsforholdet ble avsluttet på saklig grunn, de to stillingene hadde ikke noen likhet og kvalifikasjonsprinsippet ble tillagt betydelig vekt.
[Borgarting lagmannsretts dom av 30. oktober 2023 i sak LB-2023-44825]
En kommune hadde midlertidig ansatt en koronavirustester til å jobbe på en mobil teststasjon. Etter et og et halvt års ansettelse ble ikke stillingen fornyet, som følge av et fall i smittetallene.
Kort tid etter arbeidsforholdet ble avsluttet søkte virksomheten en vikar til en stilling som jurist. Medarbeideren hadde nylig fullført sin master i rettsvitenskap og søkte på stillingen. Ettersom han tidligere hadde vært midlertidig ansatt i virksomheten, mente han at han hadde fortrinnsrett til stillingen. Virksomheten var uenig, og ga i stedet stillingen til en søker med 20 års erfaring innen offentlig forvaltning.
Virksomheten foretrakk erfaring
Retten konkluderte at medarbeideren hadde fortrinnsrett til stillinger i virksomheten, men ikke en fortrinnsrett til den spesifikke stillingen. Bakgrunnen for dette var at det ikke var noen likheter mellom arbeidsoppgavene i hans midlertidige stilling og stillingen han søkte på.
Retten la vekt på tre faktorer. For det første er formålet for midlertidige medarbeidere sin fortrinnsrett å forhindre at virksomheter bruker midlertidige “nedbemanningsprosesser” som et alternativ til oppsigelser som ville vært usaklige. Medarbeiderens arbeidsforhold ble imidlertid kun avsluttet som følge av en nedgang i smittetall, og var ikke relatert til den nye stilingen.
For det andre gjelder kvalifikasjonsprinsippet om at den mest kvalifiserte søkeren skal ansettes i offentlig sektor. I denne saken var det ingen tvil om at medarbeideren var langt fra den best kvalifiserte, da han ikke hadde noen tidligere erfaring.
Avslutningsvis var rekkevidden av fortrinnsretten uklar. For deltidsmedarbeidere gjelder fortrinnsretten kun for stillinger med liknende arbeidsoppgaver som den originale stillingen. Retten konkluderte at det samme måtte gjelde for midlertidige medarbeidere, da det ikke var noen grunn til at midlertidige medarbeidere skulle ha bedre rettigheter enn deltidsmedarbeidere.
IUNO mener
Denne saken gir viktig veiledning om når en midlertidig medarbeider har fortrinnsrett og til hvilke stillinger. Formålet til fortrinnsretten for faste medarbeidere er den samme som for midlertidige medarbeidere når disse oppsies på bakgrunn av virksomhetens formål. Denne saken kan derfor indikere at også medarbeidere som sies opp i nedbemanningsprosesser kun vil ha fortrinnsrett til liknende stillinger.
IUNO anbefaler at virksomheter foreløpig er forsiktige med å gjøre deltidsregelen gjeldende for faste og midlertidige medarbeidere. De faktiske omstendighetene vil alltid spille en viktig rolle. I denne saken var det tydelig for alle at arbeidsforholdet ble avsluttet på saklig grunn, de to stillingene hadde ikke noen likhet og kvalifikasjonsprinsippet ble tillagt betydelig vekt.
[Borgarting lagmannsretts dom av 30. oktober 2023 i sak LB-2023-44825]