EU innsnevrer når beredskapsvakten utgjør arbeidstid

I Dublin var en drosjesjåfør deltidsansatt som brannmann. Arbeidet som brannmann medførte at han måtte være på beredskapsvakt 24/7 og måtte rapportere på jobb innenfor 10 minutter dersom brannvesenet måtte på utrykning. Mens han var i beredskap var han fri til å bruke tiden som han ville, noe som medførte at han kunne fortsette med å jobbe som drosjesjåfør. Han var kun forpliktet til å delta i 75 % prosent av brannvesenets utrykninger, og medarbeideren kunne derfor velge om han ønsket å møte opp ved hver utrykning.

På grunn av den korte responstiden følte medarbeideren imidlertid at han ikke kunne delta aktivt i familielivet, på sosiale arrangementer eller være fullt dedikert til arbeidet som drosjesjåfør. Følgelig var han av den oppfatning at hans beredskapsvakt på 24 timer i døgnet, hele uken, var arbeidstid.

Medarbeideren kunne fritt disponere tiden under beredskap

Når man skal vurdere om beredskapstiden er arbeidstid vil det ifølge EU-domstolen spille en avgjørende rolle hvorvidt medarbeideren fritt kan disponere tiden sin mens han eller hun er i beredskap. I denne saken fant retten at beredskapstiden ikke utgjorde arbeidstid fordi medarbeideren samlet sett ikke hadde vært nevneverdig begrenset i sin mulighet til å disponere over fritiden.

Selv om medarbeideren mente at han både måtte bo og arbeide i nærheten av brannvesenet i Dublin for å kunne respondere i tide på utrykninger understreket retten at han i prinsippet ikke var forpliktet til å oppholde seg på et spesifikt sted. Arbeidet hans som brannmann krevde heller ikke at han deltok i alle av brigadens utrykninger – bare 75 % av dem. Medarbeideren kunne dessuten fritt påta seg annet arbeid under beredskapsvakten, noe som gjorde det mulig for ham å jobbe som drosjesjåfør inntil 48 timer per uke.

IUNO mener

Denne ganske konkrete saken om brannmannen åpner for et mer generelt spørsmål for bedrifter om når deres medarbeideres generelle plikt til å svare på anrop, e-post etc. i fritiden i utgangspunktet er arbeidstid. Svaret er viktig for å sikre at bedrifter kan overholde arbeidstidsforpliktelser og unngå krav om kompensasjon fra sine medarbeidere.

I Norge kan ikke arbeidstiden overstige 48 timer på syv dager når medarbeideren er på beredskapsvakt. Minimum hver syvende time av beredskapsvakten skal regnes som en arbeidstime. Derfor er ikke nødvendigvis 48-timersregelen i konflikt med langvarige beredskapsvakter. Når det gjelder retten til å koble fra skal bedrifter sørge for at medarbeiderne har sine daglige og ukentlige hvileperioder. I Norge har medarbeidere rett på en sammenhengende, ukentlig hviletid på 35 timer per uke. Ved beredskapsvakter utenfor arbeidsplassen avbrytes ikke hviletiden med mindre arbeidstakeren er pålagt å respondere. Dette gjelder uavhengig av 1/7-timesregelen.

I Norge er kravene strengere, og arbeidstiden for beredskapstjeneste kan ikke overstige 48 timer på syv dager. I Norge vil minimum hver syvende time av beredskapstjenesten regnes som en arbeidstime. Derfor er 48-timersregelen ikke nødvendigvis i strid med langvarige beredskapsplikter. Når det gjelder rett til å koble fra, skal virksomheter også sørge for at ansatte har sine daglige og ukentlige hvileperioder. I Norge har arbeidstakere rett til en sammenhengende ukentlig hviletid på 35 timer per uke. Ved beredskap utenfor arbeidsplassen avbrytes ikke hviletiden med mindre arbeidstakeren er pålagt å svare. Dette gjelder uavhengig av 1/7 time-regelen.

IUNO anbefaler bedrifter å vurdere om medarbeidernes plikt til å være "tilkoblet" faktisk innebærer at medarbeiderne jobber i fritiden. Ved fastsettelse av denne risikoen kan bedrifter vurdere om medarbeideren er pålagt å oppholde seg på et bestemt sted, har kort responsfrist, kan planlegge og delta i sosiale og personlige aktiviteter og interesser osv. Motsatt bør ikke en medarbeiders organisatoriske vanskeligheter som hans eller hennes valg av hvor man skal bo og arbeide tas med i vurderingen. Til syvende og sist vil det avhenge av en helhetsvurdering av alle forhold i hvert enkelt tilfelle.

[EU-Domstolens dom i sak C-214/20 av 11. november 2021]