NO
HR-jus

EU-domstolen: Arbeidsgivere må holde styr på arbeidstakerens arbeidstid

logo
Jusnytt
calendar 29. maj 2019
globus Norge

I en ny dom slår EU-domstolen fast at alle arbeidsgivere som utgangspunkt skal ha et system for å registrere medarbeidernes faktiske, daglige arbeidstid. Ifølge Domstolen er dette nødvendig for å sikre at EU-reglene om medarbeidernes maksimale arbeidstid overholdes. Dommen er vidtgående og må forventes å medføre endringer i norsk rett.

Saken omhandler en spansk fagforening. Fagforeningen påsto at en bank var pliktig til, ifølge spansk rett, å opprette et system for å registrere medarbeidernes faktiske, daglige arbeidstid. Banken hadde kun et system som registrerte heldagsfravær, som f.eks. ferie eller sykdom. Saken ble anlagt ved en spansk domstol, som fant at banken ikke hadde et system som gjorde det mulig å føre effektiv kontroll over medarbeidernes arbeidstid. De fant ytterligere at banken hadde ignorert en påtale fra det spanske arbeidstilsynet om å innføre et slikt systemt.

Den spanske domstolen fant imidlertid at arbeidsgivere, ifølge spansk rettspraksis, kun var forpliktet til å innføre et systemt som registrerte medarbeidernes overtidsarbeid. Domstolen var derfor i tvil om det var i strid med EU-retten, at arbeidsgivere i Spania ikke har plikt til å opprette et egentlig system for å registrere medarbeidernes daglige arbeidstid. Ifølge domstolen innebærte nemlig dette at medarbeiderne ikke hadde noen reel mulighet til å bevise at deres arbeidstid overskred de grensene for daglig og ukentlig arbeidstid som var fastsatt i EU-retten.

EU-domstolen skulle derfor avgjøre om det var i strid med EU-retten, at spansk rett, som fortolket av de spanske domstolene, ikke påla arbeidsgivere å opprette et system for registrering av hver enkelt medarbeiders arbeidstid.

Tidsregistreringssystemet er nødvendig for å effektivt beskytte medarbeiderne

EU-domstolen fastslo at medarbeidernes arbeidstid primært var regulert i arbeidstidsdirektivet og EU-chartret. Herunder var det bl.a. fastsatte regler om retten til daglige og ukentlige hvileperioder, samt en maksimumgrense for ukentlig arbeidstid. Domstolen bemerket at medlemsstatene var forpliktet til å treffe nødvendige foranstaltninger for å effektivt sikre medarbeidernes rettigheter, men at EU-retten ikke inneholdt noen konkrete krav for hvordan rettighetene i praksis skulle sikres.

Domstolen fant at det reelt var umulig å fastlegge medarbeidernes faktiske arbeidstid og overarbeidstid på et objektivt og pålitelig grunnlag, hvis arbeidsgiveren ikke hadde et system for å måle den enkelte medarbeiderens daglige arbeidstid. Ifølge Domstolen var det dermed uforholdsmessig vanskelig, eller i praksis umulig for medarbeiderne å håndheve deres rettigheter om begrensning av arbeidstidene etter EU-retten.

På denne bakgrunn fant Domstolen at medlemsstatene var forpliktet til å sikre at arbeidsgivere opprettet et objektivt, pålitelig og tilgjengelig system, som kunne måle lengden av hver enkelt medarbeiders daglige arbeidstid. Ifølge Domstolen ville et slikt system sikre at medarbeiderne hadde et effektivt middel for å ivareta deres rettigheter, og medarbeiderne kunne lettere dokumentere sin sak i tilfeller hvor deres rettigheter ble krenket. Under saken argumenterte den spanske regjeringen for at et krav om at arbeidsgivere skulle innføre et system til registrering av medarbeidernes daglige arbeidstid ville medføre store utgifter for arbeidsgiverne, men Domstolen fant at hensynet til å beskytte medarbeidernes sikkerhet og helse måtte veie tyngre enn økonomiske hensyn.

Domstolen fant derfor at det var i strid med EU-retten, hvis medlemsstatene ikke påla arbeidsgiverne en plikt til å opprette et system som kunne måle hver enkelt medarbeiders arbeidstid. Domstolen bemerket imidlertid at det var opp til den enkelte medlemsstat å fastsette de nærmere reglene for tidsregistreringssystemene, herunder om det skulle gjelde særregler for virksomheter innenfor bestemte sektorer eller virksomheter av en bestemt størrelse.

IUNO mener

Dommen er meget vidtgående, idet den fastslår at medlemsstatene skal pålegge arbeidsgivere å registrere medarbeidernes faktiske, daglige arbeidstid. Dette innebærer en vesentlig økonomisk og administrativ byrde for virksomhetene.

Det er ennå uklart om og hvordan norsk rett vil bli endret i etterkant av dommen, da arbeidsmiljøloven allerede påkrever at det skal føres en oversikt over medarbeidernes faktiske arbeidstid, jf. § 10-7. Det springende punkt vil i såfall være om virksomhetens system gir arbeidsgiveren en effektiv og objektiv oversikt.

IUNO anbefaler derfor at virksomheter allerede nå forbereder seg på at det vil stilles høyere krav til arbeidsgivers tidsregistreringssystem enn nåværende praksis. Vi følger den kommende implementeringen tett, og vender tilbake når det er nytt om saken.

[EU-Domstolens dom af 14. maj 2019 i sag C-55/18]

Saken omhandler en spansk fagforening. Fagforeningen påsto at en bank var pliktig til, ifølge spansk rett, å opprette et system for å registrere medarbeidernes faktiske, daglige arbeidstid. Banken hadde kun et system som registrerte heldagsfravær, som f.eks. ferie eller sykdom. Saken ble anlagt ved en spansk domstol, som fant at banken ikke hadde et system som gjorde det mulig å føre effektiv kontroll over medarbeidernes arbeidstid. De fant ytterligere at banken hadde ignorert en påtale fra det spanske arbeidstilsynet om å innføre et slikt systemt.

Den spanske domstolen fant imidlertid at arbeidsgivere, ifølge spansk rettspraksis, kun var forpliktet til å innføre et systemt som registrerte medarbeidernes overtidsarbeid. Domstolen var derfor i tvil om det var i strid med EU-retten, at arbeidsgivere i Spania ikke har plikt til å opprette et egentlig system for å registrere medarbeidernes daglige arbeidstid. Ifølge domstolen innebærte nemlig dette at medarbeiderne ikke hadde noen reel mulighet til å bevise at deres arbeidstid overskred de grensene for daglig og ukentlig arbeidstid som var fastsatt i EU-retten.

EU-domstolen skulle derfor avgjøre om det var i strid med EU-retten, at spansk rett, som fortolket av de spanske domstolene, ikke påla arbeidsgivere å opprette et system for registrering av hver enkelt medarbeiders arbeidstid.

Tidsregistreringssystemet er nødvendig for å effektivt beskytte medarbeiderne

EU-domstolen fastslo at medarbeidernes arbeidstid primært var regulert i arbeidstidsdirektivet og EU-chartret. Herunder var det bl.a. fastsatte regler om retten til daglige og ukentlige hvileperioder, samt en maksimumgrense for ukentlig arbeidstid. Domstolen bemerket at medlemsstatene var forpliktet til å treffe nødvendige foranstaltninger for å effektivt sikre medarbeidernes rettigheter, men at EU-retten ikke inneholdt noen konkrete krav for hvordan rettighetene i praksis skulle sikres.

Domstolen fant at det reelt var umulig å fastlegge medarbeidernes faktiske arbeidstid og overarbeidstid på et objektivt og pålitelig grunnlag, hvis arbeidsgiveren ikke hadde et system for å måle den enkelte medarbeiderens daglige arbeidstid. Ifølge Domstolen var det dermed uforholdsmessig vanskelig, eller i praksis umulig for medarbeiderne å håndheve deres rettigheter om begrensning av arbeidstidene etter EU-retten.

På denne bakgrunn fant Domstolen at medlemsstatene var forpliktet til å sikre at arbeidsgivere opprettet et objektivt, pålitelig og tilgjengelig system, som kunne måle lengden av hver enkelt medarbeiders daglige arbeidstid. Ifølge Domstolen ville et slikt system sikre at medarbeiderne hadde et effektivt middel for å ivareta deres rettigheter, og medarbeiderne kunne lettere dokumentere sin sak i tilfeller hvor deres rettigheter ble krenket. Under saken argumenterte den spanske regjeringen for at et krav om at arbeidsgivere skulle innføre et system til registrering av medarbeidernes daglige arbeidstid ville medføre store utgifter for arbeidsgiverne, men Domstolen fant at hensynet til å beskytte medarbeidernes sikkerhet og helse måtte veie tyngre enn økonomiske hensyn.

Domstolen fant derfor at det var i strid med EU-retten, hvis medlemsstatene ikke påla arbeidsgiverne en plikt til å opprette et system som kunne måle hver enkelt medarbeiders arbeidstid. Domstolen bemerket imidlertid at det var opp til den enkelte medlemsstat å fastsette de nærmere reglene for tidsregistreringssystemene, herunder om det skulle gjelde særregler for virksomheter innenfor bestemte sektorer eller virksomheter av en bestemt størrelse.

IUNO mener

Dommen er meget vidtgående, idet den fastslår at medlemsstatene skal pålegge arbeidsgivere å registrere medarbeidernes faktiske, daglige arbeidstid. Dette innebærer en vesentlig økonomisk og administrativ byrde for virksomhetene.

Det er ennå uklart om og hvordan norsk rett vil bli endret i etterkant av dommen, da arbeidsmiljøloven allerede påkrever at det skal føres en oversikt over medarbeidernes faktiske arbeidstid, jf. § 10-7. Det springende punkt vil i såfall være om virksomhetens system gir arbeidsgiveren en effektiv og objektiv oversikt.

IUNO anbefaler derfor at virksomheter allerede nå forbereder seg på at det vil stilles høyere krav til arbeidsgivers tidsregistreringssystem enn nåværende praksis. Vi følger den kommende implementeringen tett, og vender tilbake når det er nytt om saken.

[EU-Domstolens dom af 14. maj 2019 i sag C-55/18]

Motta nyhetsbrevet vårt

Anders

Etgen Reitz

Partner

Sofie

Aurora Braut Bache

Advokatfullmektig

Arrangementer

logo
HR-jus
2. september 2019

Livestream om omstrukturering i de nordiske landene (engelsk)

logo
HR-jus
2. september 2019

Morgonmøte om omstrukturering i de nordiske landene (engelsk) (København)

// COOKIE INFORMATION POPUP SCRIPT