En kostbar feilklassifisering

En virksomhet som tilbød helse- og omsorgstjenester til blant annet personer med rusproblemer, hadde tre helsearbeidere som jobbet som selvstendige oppdragstakere. På grunn av arbeidets art jobbet de lange dager, noen ganger flere dager i strekk.

Ettersom de ikke var arbeidstakere hadde de ikke krav på overtidsbetalt, tillegg eller feriepenger. Arbeidstakerne forlot senere virksomheten og krevde etterfølgende betaling for dette.

Ingen avtalte mente ikke ingen betaling

Høyesterett konkluderte at oppdragstakerne i realiteten var arbeidstakere og underlagt arbeidsmiljølovens obligatoriske regler. Virksomheten måtte derfor betale overtidsbetaling, tillegg og feriepenger.

Det forelå ingen avtale som unntok arbeidstakerne fra overtidsreglene. Virksomheten kunne heller ikke bevise at oppdragstakernes kompensasjon allerede inkluderte disse utbetalingene.

IUNO mener

Saken er interessant fordi den illustrerer viktigheten av riktig klassifisering av ansatte. Arbeidsmiljøloven regulerer ikke direkte hva som skjer ved feilklassifisering, og dette har heller ikke tidligere vært direkte behandlet i rettspraksis. Det er nå klart at i tilfeller der det ikke foreligger avtale, er det de obligatoriske regler i Arbeidsmiljøloven som skal legges til grunn for beregningen av krav.

IUNO anbefaler at virksomheten foretar en grundig vurdering av om oppdragstakere faktisk er ansatte. Det kan avtales at ansatte i særlig uavhengige stillinger er unntatt fra overtidsbetaling. Slike avtaler vil vanligvis ikke inngås med oppdragstakere som allerede er unntatt fra disse reglene, og ved feilklassifisering risikerer virksomheten å måtte betale overtidsbetaling som den ansatte ellers kunne vært unntatt fra.

[Høyesteretts avgjørelse av 12. desember 2024 i sak HR-2024-2368-A]